Denne bloggen springer ut av min lengsel etter å forstå. Jeg brenner for healing og vekst, og likevel har jeg følt meg opprådd i det siste. Det har kommet over meg en opplevelse av å være maktesløs, av å ikke vite hva som skal til. Forvirring. Og tvil. Er healing mulig? Er det mulig å komme videre, bort fra spor som gjør livet vanskelig og vondt?

Det er som om noe i meg har mistet gangsynet. Under en massasje, for eksempel. Klienten, en dame jeg ikke har møtt før, forteller at hun biter tenner, og terapeuten i meg blir nysgjerrig. Hva kommer det av at hun biter tenner? Og mens hun forteller om noe som skjedde da hun var liten, får jeg svaret, for musklene hennes strammer seg under hendene mine. Armene beveger seg. Hendene knytes. Kroppen husker... og reagerer.

Vi tror vi har jobbet oss gjennom. For vi har jo snakket. Og snakket. Men sporet sitter der fortsatt... frykten. Såret. Tapet.  ; Musklene knyter seg. Jeg kan stå med årsaken til klientens vanskeligheter blottlagtHvordan kommer vi videre fra spor skapt av hendelser for lenge, lenge siden? I behandlinger i det siste har jeg opplevd å stå med årsaken til vanskelighetene blottlagt, men samtidig føle meg opprådd. Er det mulig å overskride dette såret, denne frykten, dette tapet som har satt så dype spor?

Det kan for eksempel skje under en massasje. Jeg biter tenner, sier damen på benken, og terapeuten i meg blir nysgjerrig. Kort etter kommer svaret: Mens hun forteller om noe livstruende som skjedde da hun var barn, knyter musklene seg. I hendene, armene, ryggen. Kroppen husker. Og den holder fortsatt på følelsene fra den gang.